Havanaisen hører til bichonfamilien. Mange tenker umiddelbart på bichon frisé når de hører ordet bichon, men det finnes faktisk 7 ulike bichonraser med ulikt utseende og temperament. Bichonrasene stammer fra vannhundrasene i Middelhavsområdet og ble avlet frem som mindre selskapsvarianter av disse. Ordet bichon kan være en forkortelse for barbichon som betyr liten barbet. (Barbeten er en fransk vannhundrase.) 

Beskrivelse
Havanaisen er en liten, langhåret hund med en robust kroppsbygning. Kroppen skal være litt lenger enn den er høy. Bakparten er litt høyere enn forkroppen. Lett og spenstig gange som gjenspeiler rasens livlige gemytt. Gradvis lett avsmalnende snuteparti med moderat stopp. Stramme lepper. Nese, lepper og øyelokksrand skal være godt pigmentert. Mandelformede, mørkebrune øyne. Halen bæres i en bue over ryggen. Pelsen er meget lang og silkeaktig. Kan være flat, bølget eller krøllet. Bølger foretrekkes. Skal vises naturlig og ikke trimmes. Rasen finnes i alle farger og fargekombinasjoner. Sjelden ren hvit.

Mankehøyde: 23-27 cm, +/- 2 cm

Mentalitet
Havanaisene er livlige, nysgjerrige og oppvakte med glimt i øyet. De kan være svært sosiale og de trives som regel godt sammen med andre hunder og andre dyr. De er kjent for å komme godt overens med barn, men barn og hund må selvfølgelig lære å respektere hverandre. Dette er ikke en rase som trives med å være mye overlatt til seg selv. En havanais har stort behov for menneskelig kontakt. Den liker at det skjer ting og den liker å gjøre ting sammen med sin eier/familie.

En havanais vil gjerne varsle om det kommer noen, men vedvarende gneldring er ikke typisk for rasen. Rasen har ikke noe utpreget jaktinstinkt, men enkelte kan vise noe gjeterinstinkt. Mange liker godt å boltre seg i vann - sannsynligvis en arv fra vannhundrasene.

Bruksområder
Havanaisen er i utgangspunktet en selskapsrase, men den har likevel kvaliteter som gjør at den kan brukes i flere sammenhenger. De er særdeles lettlærte, er førerorienterte, energiske og pleier ikke å være vanskelige å motivere. De kan gjøre det bra i lydighetsringen, og egner seg svært godt til aktiviteter som agility og freestyle. Foreløpig har rasen vært forholdsvis ukjent, men forhåpentligvis vil vi få se mer av denne rasen i hundesportsammenheng fremover. De kan også være ivrige på spor, selv om dette kanskje ikke er en "typisk" havanaisaktivitet. Mange havanaiser blir brukt som terapihunder og enkelte fungerer også som servicehunder for funksjonshemmede.

Pelsstell
Den lange pelsen krever mye stell. Den er veldig lett og luftig og dens opprinnelige funksjon var å beskytte hunden mot den karibiske varmen. Det er forholdsvis lite fett i pelsen og derfor er den heller ikke spesielt vann- eller støvavvisende. Havanaisen røyter ikke og døde hår må jevnlig børstes ut av pelsen. Bades med ca. et par ukers mellomrom, men behovet kan variere med vær, årstid, aktiviteter og den enkelte hunds pelskvalitet.

Aktivitetsbehov
Havanaisene har et middels behov for morsjon. De bør få daglige turer og gjerne også noen mentale utfordringer. Dette er en rase som ikke krever så mye, men som både kan og bør få lov til å bruke både kropp og hode jevnlig. Utholdenheten og fysikken kan sammenlignes med en jevnstor terrier. En havanais som blir holdt i god form kan fint være med på lengre turer.

Helse/levealder
Generelt er havanaisen en sunn rase. I Agrias store undersøkelse om hunderaser, helse og levealder, kom rasen meget godt ut. Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes sykdom på rasen. De vanligste helseproblemene er rennende øyne, patellaluksasjon og tannproblemer. Avlshunder sjekkes vanligvis for patellaluksasjon, katarakt og hjerteproblemer.

Forventet levealder: 14-15 år

Historie
I løpet av 15- og 1600-tallet ble mange små hunder, bl.a bichoner, fraktet til Cuba. Noen hevder at de kom med italienske sjømenn, andre sier at de kom med spanske bosettere og kjøpmenn. Av disse hundene oppsto en nå utdødd bichonrase, Blanquito de la Habana eller White Cuban. Denne ble krysset med puddel og slik oppsto den fargerike rasen bichon havanais.

Havanaisen var overklassens hund og ble eid av hustruene til velstående kjøpmenn og plantasjeeiere. De ble også brukt som sirkushunder pga. sin lærevillighet og "show-off-natur". Men på begynnelsen av 1900-tallet ble plantasjene overtatt av amerikanerne og det cubanske aristokratiet ble erstattet av et borgerskap. Havanaisen ble en familiehund og noen av dem ble visstnok også brukt til å passe høns.

Under Cuba-krisen på 1960-tallet flyktet mange cubanere til USA og Costa Rica. Noen av dem tok også med seg havanaisene sine. En amerikansk oppdretter fattet interesse for rasen og samlet sammen noen av disse hundene. Dette ble grunnlaget for rasen i dag. Genpoolen har så blitt utvidet med havanaiser fra Russland og Ungarn (fraktet dit fra Cuba i Sovjettiden), og havanaiser fra hjemlandet Cuba.

I tiden etter årtusenskiftet har rasen eksplodert i antall, og populariteten er stadig økende, spesielt i USA og Nord-Europa.

Artikkel skrevet av Elin Lundby